Alle mennesker møter av og til negativt sinne – et sinne som skader, skremmer, sårer eller ydmyker. Noen av oss bruker sinne på denne måten selv, mens noen opplever slikt sinne fra andre mennesker. Opplevelsen blir da gjerne avmakt, bitterhet, tristhet, fortvilelse, forvirring, hjelpeløshet, frykt eller skam.
Når en person håndterer sitt sinne på en måte som skaper problemer, enten i forhold til seg selv eller andre mennesker, eller bruker sinne uten å forstå hvorfor, kan personen sies å ha et sinnemestringsproblem.
Det går heldigvis an å endre et slikt negativt sinnemønster. Sinne er et uttrykk for behov som ikke er møtt. Brukt riktig, kan sinne være en nyttig ressurs. Når vi forstår egne behov og følelser og formidler dette på en måte som ikke oppleves angripende kan opplevelsen bli: avslappet, fornøyd, glad, selvtilfreds, trygg, rolig, munter, veltilpass. Da har sinne blitt en nyttig ressurs som bidrar til at følelsene bak sinne blir møtt.
I parterapi opplever jeg ofte at negativ bruk av sinnet skaper avstand mens behovet er nærhet. Sinne fører ofte til at konflikter trappes opp, at partene nedvurderer hverandre, fortolker situasjon eller trekker seg unna. Når en står i konflikten kan det være vanskelig å forstå at dette handler om sårede følelser.
Selv lærte jeg tidlig at det å være sint er feil. Jeg skammet meg, ble stille og taus og ble verdsatt for det, den gangen. Senere ble den emosjonelle tausheten vanskelig å forholde seg til både for meg og de jeg omgås. Det er vanskelig å endre atferd som er koblet til skam. Skammen har en tendens til å overstyre fornuften og jeg havner i den tause fella. Forskjellen nå er at jeg skjønner hva som skjer med meg og jeg kan dele det. Da blir jeg fri.
Følelser kommer av at ting betyr. Hadde det ikke betydd, hadde vi heller ikke følt. Vi er selv ansvarlige for våre egne følelser og for våre egne handlinger. Når vi forstår våre egne, såre følelser og klarer å bære dem, har vi større sjanse til å oppnå det vi ønsker i samspill med de vi omgås.
